Tiårets 10 beste filmer

[Loki]

Usj, Amelié. Kva ER det eg gaar glipp av i den filmen?

Kanskje det ikke er nok superhelter i den for deg?

Men nei da, det er jo strengt tatt en damefilm. Romantisering av Paris; naivt fargespekter; banalt, om ikke klisjéfylt plott (den kan vel kalles "livsbejaende", og det er et ord bare lilladamer og deres mannlige motstykker bruker (tenk "Heftig og Begeistret"), hvilket i seg selv er et faretegn); på kanten til overdrevent quirky -- mye å ta tak i hvis du bare vil. Selv har jeg aldri egentlig orka å ta tak i den på skikkelig kritisk vis, siden jeg liker følelsen jeg får av å se den, og det ikke er en følelse jeg har lyst til å bli kvitt. Opium for the people, like.

Men alle dei punkta du lister der (naivt fargespekter, "livsbejaende", svaert soetladent, overdrevent quirky) er ting eg LIKER ved den. Det er det som held meg fraa aa aktivt mislike ein film som elles er aaaaltfor lang i forhold til kor simplistisk plottet er. Attpaatil saa foeler eg ein kva som helst episode av Pushing Daisies gjorde alle dei tinga langt betre - og der klarte dei det utan aa ha eit saa saktegaaande og forutsigbart plott at det vart kjedeleg.

Men klart, Pushing Daisies hadde ein fyr med overnaturlege krefter. Saa kanskje det ER mangelen paa superheltar?

[Lothair Mantelar]

Hmm, rett nok så jeg bare den første halvdelen av filmen, men det skyldtes også at jeg syntes det var en skrekkelig dårlig film for Gilliam å være, og at jeg ville unngå å la den feste seg for sterkt i minnet. Tar den seg veldig opp på slutten?

Det tror jeg nok ikke den gjør, den er mye det samme gjennom hele. Og jeg kan si meg enig i at den ikke var velskrevet til Gilliam å være, manuset var litt for mye og-så-skjedde-det-og-så-skjedde-det. Litt sånn tilfeldig og i hytt og gevær. Men så tror jeg ikke Doctor Parnassus handlet om å fortelle en god historie. Slik jeg oppfattet det, handlet det mer om å fortelle noe fantastisk og spektakulært, et eventyr. Om drømmer, djevelen og mennesker. Og i et sånt spektakulært eventyr, passer Gilliams rarhet, eller hva man nå skal kalle det, veldig godt.

Og om Amelie. Amelie er en jentefilm. Alle jenter elsker Amelie. Jeg elsker også Amelie. Amelie er en klisje, og det kan godt være det ikke er en god film, men den er vakker og snill, og det er også gode grunner til å like en film. Dessuten har den alle disse underlige detaljene, også er den så rar og annerledes. Ingen av delene på noen genial måte, men på en veldig søt og hyggelig måte. Greia med Amelie er at den er annerledes og snill, og det burde jo ikke være så rart å like en sånn film. (Amelie er dessuten veldig ofte den første/eneste franske filmen folk ser, noe jeg vil tro styrker den almenne oppfattelsen av den som annerledes og litt eksotisk)

Og jeg synes forresten det er rart å sammenligne Eternal Sunshine med Donnie Darko på bakgrunn av kjærlighetsforholdene. For mens plottet i Eternal Sunshine i hovedsak dreier seg om kjærlighetsforhold, er kjærlighetsforholdet i Donnie Darko bare en del av en større konflikt. Det er litt underlig å sammenligne en romantisk (om man kan kalle den for det) film, med en som bare bruker romantikk som et element.

Gode gamle Gilliam er nok over middagshøyden som regissør, dessverre. Jeg håper han får "The Man Who Killed Don Quixote" til å fungere denne gangen, men når sant skal sies så avskrev jeg ham da han lagde "The Brothers Grimm". Nå er han mer som en merkelig skrue som roter oppi filmloftet og klipper sammen nedstøvete ruller med 35mm til noe som kan ligne på en historie. Jeg håper jeg tar feil.

Jeg synes ikke det er spesielt rart å sammenligne Eternal Sunshine med Donnie Darko. Det er klart at det er forskjeller mellom dem, men ikke mer enn det er mellom f. eks. the Dark Knight og Iron Man. En av filmene har en litt mer letthendt tak på materien, mens den andre graver seg i ned i møkka og blir der til alle plottrådene har fått vikla seg ut. Om man ikke kan sammelingne Eternal Sunshine og Donnie Darko, da kan man ikke sammenligne noen filmer i det hele tatt.

Nei, hva er det med The Royal Tennenbaums? Jeg tror kanskje det kan være det filmatiske uttrykket; en ganske ovverfladisk og uengasjert, for ikke å si slapp, gjennomtenkning synes å indikere at både The Life Aquatic og Rushmore (om enn ikke The Darjeeling Limited) har sterkere plott som får frem tematikken på en bedre måte. Rushmore har jo også et mer realistisk visuelt uttrykk enn TRT, selv om det er gradsforskjeller. Imidlertid er det noe med TRTs komposisjon; kombinasjonen av soundtrack, plott, scener, karakterer, props og sets, som jeg synes er mer tilrekkende, selv om det er en veldig diffus følelse, og knapt noe gjennomtenkt og logisk standpunkt. Men så begynner det også å bli ei stund siden jeg så film for noe særlig annet enn adspredelsens skyld, selv om jeg fortsatt setter pris på litt idémessig dybde.

Hva Amelié angår, tror jeg mye av det samme gjelder. Hverken særlig original eller utfordrende, makter den likevel å gjøre det den gjør på en solid måte. Godt håndverk, i en kunstferdig innpakning. Og jeg er jo en enkel sjel, så ting trenger sjelden være mer for at jeg skal sette pris på dem. (Hvilket, når vi først er inne på emnet, er en av årsakene til at jeg slutta å blogge om filmer; jeg innså at jeg ikke var kritisk eller analytisk nok til å kunne si noe vettugt, så da var det like greit å ikke si noe i det hele tatt.)

Følgelig kan dette også overføres til Donnie Darko. Jeg har bare sett den to ganger, og det begynner å bli ei stund sida nå, men jeg husker at jeg likte den sene 80-tallssettingen veldig godt. Den har jo også en del fine refleksjoner rundt valg og verdier, men... nei, jeg tror det er for lenge siden jeg så den til at jeg skal begynne å gå inn på detaljene. Jeg har så elendig hukommelse når det gjelder slike ting, selv innenfor mye kortere tidsrom, at jeg ikke burde si alt for mye om filmer jeg bare har sett et par ganger for lang tid siden.

Men jeg kan tendendere mot å være enig i at Eternal Sunshine er en bedre film. Hmm, kanskje en skulle tatt seg en kveld og sett begge to?

Ellers er jeg overrasket over at så mange setter Gladiator så høyt. Det er ei grei nok suppe av kvasiromerske elementer som er profesjonelt satt sammen, og de skal ha kudos for at de tok romersk religion på alvor, samtidig som det *er* en veldig god film. Men en av tiårets beste? Nei, jeg vet ikke; tror kanskje jeg har blitt alt for negativt påvirka av de akademiske artiklene jeg leste om den for et drøyt år siden. Selv om jeg nesten ikke husker særlig mye av dem annet enn at de var fryktelig flisespikkende. Akkurat nå klarer jeg imidlertid ikke å kalle frem et klart nok blide av den til å komme med mer substansiell kritikk, annet enn at den aldri har fremstått for meg som genial på noe vis.

Og Memento har jeg faktisk hatt stående i et drøyt halvår eller noe sånt nå; det har bare aldri passet å se den. Stort sett hver gang jeg har satt meg ned for å se film de siste årene har jeg vært så sliten at jeg bare har hatt lyst på "noe lett fluff". Så det har blitt mye Indiana Jones, Clerks, King Arthur (en film for øvrig minner meg ganske mye om Gladiator), og den typen filmer. Men jeg må snart få sett den; har bare hørt gode ting om den.

Jeg bryr meg fint lite om hvor historisk korrekt Gladiator er; jeg liker den fordi den er Unforgiven med pil og buer og sverd og et mer interessant plott. Den er dessuten smart nok til at den tåler mange gjenseeinger (kanskje det beste kriterieret for å dømme om man liker en film).

[Terje]

ein film som elles er aaaaltfor lang i forhold til kor simplistisk plottet er

Ah, ser hvordan det kan være plagsomt. Selv om det er en av tingene jeg liker ved den; den går ikke bare gjennom rutinene på 90 minutter, men tar seg litt bedre tid. Kunne den vært mer effektivt fortalt? Ja. Kunne de ha kutta ut noen sideplott? Kanskje, selv om det er for lang tid siden sist jeg så den til at jeg kan komme med noen bastante meninger i så måte. Men jeg kan likevel aldri huske å ha blitt plaget av lengden eller dårlig pacing.

Jeg synes ikke det er spesielt rart å sammenligne Eternal Sunshine med Donnie Darko. Det er klart at det er forskjeller mellom dem, men ikke mer enn det er mellom f. eks. the Dark Knight og Iron Man. En av filmene har en litt mer letthendt tak på materien, mens den andre graver seg i ned i møkka og blir der til alle plottrådene har fått vikla seg ut. Om man ikke kan sammelingne Eternal Sunshine og Donnie Darko, da kan man ikke sammenligne noen filmer i det hele tatt.

Enig. Begge filmene bruker dessuten kjærlighetsforholdene som eksempler på ting som gjør livet verdt å leve, uansett hvor smertefulle de kan være -- DD ved at

Spoiler

Donnie ofrer ALT for kjæresten sin

(litt hensyn kan man tross alt ta ), ES ved ganske enkelt bruke det som subjekt i en studie av identitet og slike diffuse ting. Veldig like tilnærminger, egentlig, selv om ordene mine selvfølgelig ikke strekker til.

Jeg bryr meg fint lite om hvor historisk korrekt Gladiator er; jeg liker den fordi den er Unforgiven med pil og buer og sverd og et mer interessant plott. Den er dessuten smart nok til at den tåler mange gjenseeinger (kanskje det beste kriterieret for å dømme om man liker en film).

Enig i alle de punktene der, egentlig. (Med unntak av den historiske korrektheten, naturligvis.) Men den klarer altså likevel ikke å karre seg opp på topp ti-lista mi. Den er nær (jeg nevnte tross alt Kingdom of Heaven som nær, og Gladiator er en langt bedre film enn den), men det blir litt for mye Ridley Scott-tøysete og anakronistisk for meg. Dog, herregud for en solid film det faktisk er.

[Moghedien]

Gode gamle Gilliam er nok over middagshøyden som regissør, dessverre. Jeg håper han får "The Man Who Killed Don Quixote" til å fungere denne gangen, men når sant skal sies så avskrev jeg ham da han lagde "The Brothers Grimm". Nå er han mer som en merkelig skrue som roter oppi filmloftet og klipper sammen nedstøvete ruller med 35mm til noe som kan ligne på en historie. Jeg håper jeg tar feil.

Med utangspunkt i hva Gilliam har drevet med de siste årene, kan han vel ikke akkurat kalles flink lenger, men han er da fortsatt sjarmerende rar. (noe som kanskje er litt dumt å diskutere, ettersom det egentlig mest av alt går på smak og behag; jeg likte godt både Doctor Parnassus og Grimmbrødrene, men er likevel litt lettet for at Good Omens-prosjektet hans er relativt dødt.)

Og selvsagt finnes det hundre gode grunner til å sammenligne Donnie Darko og Eternal Sunshine, men det er rart å sammenligne kvaliteten på disse filmene med utgangspunkt i de romantiske relasjonene. For selvom kjærlighetsforholdene er viktige i begge filmene, spiller de forskjellige roller. I Eternal Sunshine dreier plottet seg om kjærlighetsforhold, utgangspunktet for selve historien er dessuten kjærlighetsforhold, og disse forholdene har mye å si for hvordan filmen utvikler seg. I Donnie Darko kan man si at kjærlighetsforholdet påvirker historien (og da spesielt slutten), det er mer virkemiddel enn utgangspunkt. Noe som gjør at det ikke er nødvendig å utvikle dette forholdet i like stor grad. Det hadde nok ikke skadet filmen, men det er altså ikke nødvendig.

[Loki]

Ok, Terje, du har solgt meg - eg skal gi den ein sjanse att ein eller annan gong i vaar. (Skjoent daa maa eg bli betre paa denne hersens fransken, Sarah har ved eit uhell solgt eksemplaret som hadde engelsk teksting og beholdt det som kun har fransk. )

[Terje]

Så du har begynt å snakke frosk?

[Loki]

Ikkje eigentleg, nei.